Acts 27

1 When it was decided that we would sail for Italy, Paul and some other prisoners were handed over to a centurion named Julius, who belonged to the Imperial Regiment.

1 Tiden kom da vi skulle reise til Italia. Paulus og noen andre fanger ble overlevert til en offiser som het Julius, ved Den keiserlige bataljon.

2 We boarded an Adramyttian ship about to sail for ports along the coast of Asia, and we put out to sea. Aristarchus, a Macedonian from Thessalonica, was with us.

2 Med på reisen hadde vi også Aristark fra Tessaloniki i Makedonia. Vi gikk ombord på et skip i Adramyttium og seilte av sted. Skipet skulle seile innom flere steder langs kysten av provinsen Asia.

3 The next day we landed at Sidon, and Julius treated Paul with consideration, allowing him to visit his friends and receive their care.

3 Dagen etter la vi til i byen Sidon. Offiseren Julius var vennlig innstilt mot Paulus og lot ham gå i land for å besøke venner og nyte godt av gjestfriheten deres.

4 After putting out from there, we sailed to the lee of Cyprus because the winds were against us.

4 Da vi dro fra Sidon, fikk vi motvind og seilte derfor i le av Kypros.

5 And when we had sailed across the open sea off the coast of Cilicia and Pamphylia, we came to Myra in Lycia.

5 Etter det var vi ute på åpent hav og passerte provinsene Kilikia og Pamfylia før vi la til i byen Myra i provinsen Lykia.

6 There the centurion found an Alexandrian ship sailing for Italy and put us on board.

6 Der fant offiseren et egyptisk skip fra Alexandria som skulle til Italia og som tok oss ombord.

7 After sailing slowly for many days, we arrived off Cnidus. When the wind impeded us, we sailed to the lee of Crete, opposite Salmone.

7 I flere dager gikk nå seilturen tungt, etter som vinden sto imot oss. Da vi til slutt nærmet oss øya Knidos, la kapteinen om kursen og seilte rett sørover til vi rundet neset ved Salmone og kom inn i le sjø ved øya Kreta.

8 After we had moved along the coast with difficulty, we came to a place called Fair Havens, near the town of Lasea.

8 Der klarte vi å kjempe oss fram langs kysten og kom etter en tid til stedet som blir kalt Godhavn nær byen Lasea.

9 By now much time had passed, and the voyage had already become dangerous because it was after the Fast. So Paul advised them,

9 Vi hadde mistet mye tid, og været holdt på å bli farlig for lange sjøreiser, etter som det allerede var seint på høsten. Paulus advarte derfor offiseren og mannskapet

10 “Men, I can see that our voyage will be filled with disaster and great loss, not only to ship and cargo, but to our own lives as well.”

10 og sa:”Mine venner, det kommer til å bli store problemer om vi fortsetter reisen. Både skipet og lasten vil gå tapt, og vi kommer til å risikere våre egne liv!”

11 But contrary to Paul’s advice, the centurion was persuaded by the pilot and by the owner of the ship.

11 Men offiseren som var ansvarlig for fangene, hørte mer på kapteinen og de som eide skipet, enn på Paulus.

12 Since the harbor was unsuitable to winter in, the majority decided to sail on, hoping that somehow they could reach Phoenix to winter there. Phoenix was a harbor in Crete facing both southwest and northwest.

12 Etter som Godhavn ikke var noen god havn for vinteropplag, syntes de fleste av mannskapet at de skulle seile videre til Føniks og der ta landligge over vinteren. Dette var en god havn lenger vest på Kreta, og som var åpen mot nordvest og sørvest.

13 When a gentle south wind began to blow, they thought they had their opportunity. So they weighed anchor and sailed along, hugging the coast of Crete.

13 Nå begynte det å blåse svak vind fra sør. De trodde derfor at reisen til Føniks skulle bli enkel. Altså lettet de anker og begynte å seile tett inn mot kysten av Kreta.

14 But it was not long before a cyclone called the Northeaster swept down across the island.

14–15 Det drøyde ikke lenge før været plutselig slo om. En voldsom storm, den blir kalt nordoststormen, feide ned fra øya og drev skipet med seg ut på åpne havet. Mannskapet forsøkte å snu inn mot land, men klarte det ikke og ble tvunget til å la skipet drive for vinden.

15 Unable to head into the wind, the ship was caught up. So we gave way and let ourselves be driven along.

16 Passing to the lee of a small island called Cauda, we barely managed to secure the lifeboat.

16 Til slutt kom vi i le bak en liten øy som het Klauda. Med store problemer kunne vi da få ombord skipsbåten som vi hadde på slep.

17 After hoisting it up, the crew used ropes to undergird the ship. And fearing that they would run aground on the sandbars of Syrtis, they lowered the sea anchor and were driven along.

17 Da vi hadde heist den opp, surret vi skipet med tau for å styrke skroget. Sjømennene var redde for at skipet skulle drive mot sandbankene ved Syrtebukten. Derfor firte de ned storseilet og lot skipet drive.

18 We were tossed so violently that the next day the men began to jettison the cargo.

18 Da stormen neste dag fortsatte å rase, begynte mannskapet å kaste lasten overbord.

19 On the third day, they threw the ship’s tackle overboard with their own hands.

19 Den tredje dagen kastet de også utrustningen på skipet over bord og alt annet som var løst.

20 When neither sun nor stars appeared for many days and the great storm continued to batter us, we abandoned all hope of being saved.

20 I flere døgn så vi verken solen eller stjernene og kunne ikke navigere. Stormen fortsatte med uforminsket styrke. Til slutt regnet vi med at alt håp var ute.

21 After the men had gone a long time without food, Paul stood up among them and said, “Men, you should have followed my advice not to sail from Crete. Then you would have averted this disaster and loss.

21 Over lenger tid hadde ingen spist. Til slutt gikk Paulus til mannskapet og soldatene og sa:”Dere skulle ha hørt på meg allerede fra begynnelsen av og tatt landligge på Kreta over vinteren. Da hadde dere sluppet alle disse problemene og det store tapet.

22 But now I urge you to keep up your courage, because you will not experience any loss of life, but only of the ship.

22 Men ikke gi opp håpet! Ingen av oss kommer til å dø, bare skipet vil gå tapt.

23 For just last night an angel of the God to whom I belong and whom I serve stood beside me

23 I natt kom nemlig en engel til meg fra den Gud som jeg tilhører og som jeg tjener.

24 and said, ‘Do not be afraid, Paul; you must stand before Caesar. And look, God has granted you the lives of all who sail with you.’

24 Han sa:’Vær ikke redd Paulus. Du skal stilles for retten hos keiseren. For øvrig har Gud lovet å redde livet til alle dem som seiler sammen med deg.’

25 So take courage, men, for I believe God that it will happen just as He told me.

25 Gi derfor ikke opp! Jeg stoler på Gud. Alt skal gå akkurat som han har sagt.

26 However, we must run aground on some island.”

26 Vi kommer til å drive i land på en øy.”

27 On the fourteenth night we were still being driven across the Adriatic Sea. About midnight the sailors sensed they were approaching land.

27 Da vi hadde drevet omkring på Adriaterhavet i fjorten stormnetter, oppdaget sjøfolkene midt på natten at vi nærmet oss land.

28 They took soundings and found that the water was twenty fathoms deep. Going a little farther, they took another set of soundings that read fifteen fathoms.

28 De loddet dybden og oppdaget at den var mindre enn 40 meter. Etter en liten stund målte de dybden til snaut 30 meter.

29 Fearing that we would run aground on the rocks, they dropped four anchors from the stern and prayed for daybreak.

29 De var redde for at skipet skulle gå på skjærene og kastet ut fire ankere fra akterstavnen. Utålmodig ventet de på at det skulle bli morgen.

30 Meanwhile, the sailors attempted to escape from the ship. Pretending to lower anchors from the bow, they let the lifeboat down into the sea.

30 Noen av sjøfolkene forsøkte å rømme skipet. De låret skipsbåten på vannet og sa at de måtte legge ut ankere også fra baugen.

31 But Paul said to the centurion and the soldiers, “Unless these men remain with the ship, you cannot be saved.”

31 Da advarte Paulus offiseren og soldatene og sa:”Vi kommer til å dø alle sammen, dersom disse sjøfolkene ikke blir ombord.”

32 So the soldiers cut the ropes to the lifeboat and set it adrift.

32 Da kappet soldatene tauene og lot skipsbåten drive av sted.

33 Right up to daybreak, Paul kept urging them all to eat: “Today is your fourteenth day in constant suspense, without taking any food.

33 Straks før det begynte å lysne, oppfordret Paulus på nytt alle om å spise.”Dere har ikke rørt mat på to uker”, sa han.

34 So for your own preservation, I urge you to eat something, because not a single hair of your head will be lost.”

34 ”Pass på å få i dere litt mat, slik at dere orker anstrenngelsene! Vær ikke redde, ikke et hårstrå på hodene deres kommer til å bli krummet!”

35 After he had said this, Paul took bread and gave thanks to God in front of them all. Then he broke it and began to eat.

35 Han tok et brød, takket Gud, brøt av en bit og spiste.

36 They were all encouraged and took some food themselves.

36 Straks kjente alle seg bedre til motes og begynte å spise de også.

37 In all, there were 276 of us on board.

37 Det var 276 personer om bord.

38 After the men had eaten their fill, they lightened the ship by throwing the grain into the sea.

38 Da alle hadde spist seg mette, kastet mannskapet hvetelasten overbord for å gjøre skipet lettere.

39 When daylight came, they did not recognize the land, but they sighted a bay with a sandy beach, where they decided to run the ship aground if they could.

39 Da det lysnet av dag, kjente de ikke igjen kysten de så, men de merket seg en bukt med en sandstrand og ville forsøke å sette skipet på grunn der.

40 Cutting away the anchors, they left them in the sea as they loosened the ropes that held the rudders. Then they hoisted the foresail to the wind and made for the beach.

40 De kappet trossene og lot ankrene falle. Så surret de løs roret, heiste framseilet og satte kursen mot stranden.

41 But the ship struck a sandbar and ran aground. The bow stuck fast and would not move, and the stern was being broken up by the pounding of the waves.

41 Men skipet støtte på en grunne. Baugen satte seg bom fast, mens akterstavnen begynte å bli brutt i stykker av de voldsomme brenningene.

42 The soldiers planned to kill the prisoners so none of them could swim to freedom.

42 Soldatene besluttet da å drepe alle fangene for at ingen skulle svømme i land og rømme.

43 But the centurion, wanting to spare Paul’s life, thwarted their plan. He commanded those who could swim to jump overboard first and get to land.

43 Men offiseren ville redde Paulus og hindret at planen ble gjennoført. Han ga befaling om at alle som kunne svømme, først skulle hoppe overbord og ta seg i land.

44 The rest were to follow on planks and various parts of the ship. In this way everyone was brought safely to land.

44 Resten skulle forsøke å buksere seg inn til land ved å flyte på planker og vrakrester fra det knuste skipet. På denne måten klarte alle å redde seg opp på stranden.