Hebrews 3

1 Therefore, holy brothers, who share in the heavenly calling, set your focus on Jesus, the apostle and high priest whom we confess.

1 Kjære søsken, dere tilhører Gud og har blitt innbudt til å leve i evig fellesskap med ham. Tenk på Jesus som vi bekjenner som vår øversteprest. Det var ham Gud sendte til jorden.

2 He was faithful to the One who appointed Him, just as Moses was faithful in all God’s house.

2 Tenk på hvordan Gud valgte ut Jesus til øversteprest, og hvor trofast Jesus var mot Gud. På samme måten var Moses trofast mot Gud i oppgaven med å lede Guds folk.

3 For Jesus has been counted worthy of greater glory than Moses, just as the builder of a house has greater honor than the house itself.

3 Likevel var oppdraget Jesus har fått, mer ære verdt enn Moses sitt. Det er på samme måten som at en byggmester må bli mer æret enn det huset han har bygget.

4 And every house is built by someone, but God is the builder of everything.

4 Ja, hvert hus har en byggmester, og Gud er byggmesteren som står bak alt.

5 Now Moses was faithful as a servant in all God’s house, testifying to what would be spoken later.

5 Visst nok var Moses trofast i å tjene alt Guds folk, men han ble likevel bare en tjener. Hans tjeneste var et forbilde på sannhetene Gud seinere ville avsløre.

6 But Christ is faithful as the Son over God’s house. And we are His house, if we hold firmly to our confidence and the hope of which we boast.

6 Jesus Kristus derimot er Guds sønn. Han er trofast i oppgaven med å regjere over Guds folk. Dette folket er vi en del av dersom vi uten frykt holder fast ved håpet om å bli frelst for evig.

7 Therefore, as the Holy Spirit says: “Today, if you hear His voice,

7 Etter som Jesus Kristus nå er Herre over alle ting, sier Guds Hellige Ånd til oss:”Om dere i dag hører stemmen hans, da må dere lytte.

8 do not harden your hearts, as you did in the rebellion, in the day of testing in the wilderness,

8 Vær ikke harde og kalde som Israels folk var da de gjorde opprør og satte meg på prøve i ørkenen.

9 where your fathers tested and tried Me, and for forty years saw My works.

9 Der testet de min tålmodighet og utfordret meg. Det til tross for at i 40 års tid hadde de sett meg gjøre utallige mirakler.

10 Therefore I was angry with that generation, and I said, ‘Their hearts are always going astray, and they have not known My ways.’

10 Derfor ble jeg sint på den generasjonen som da levde, og sa:’De handler alltid imot min vilje. De nekter å følge den loven jeg har gitt.’

11 So I swore on oath in My anger, ‘They shall never enter My rest.’”

11 I mitt sinne sverget jeg derfor en ed og sa:’De skal ikke få komme til hvileplassen der de kan få ro sammen med meg.’”

12 See to it, brothers, that none of you has a wicked heart of unbelief that turns away from the living God.

12 Pass derfor på, kjære søsken, at dere ikke blir fylt av onde tanker. Dere må ikke være troløse og slutter å holde dere til Gud, han som gir liv.

13 But exhort one another daily, as long as it is called today, so that none of you may be hardened by sin’s deceitfulness.

13 I dag lyder kallet fra Kristus: Hold ut dag etter dag med å oppmuntre hverandre mens dere ennå har muligheten, slik at ingen blir fristet til å synde og bli harde og kalde.

14 We have come to share in Christ if we hold firmly to the end the assurance we had at first.

14 Dersom vi helt til siste øyeblikk holder fast på den overbevisningen vi hadde da vi begynte å tro på Kristus, skal vi få del i alt godt sammen med ham.

15 As it has been said: “Today, if you hear His voice, do not harden your hearts, as you did in the rebellion.”

15 Glem ikke advarselen:”Dersom dere hører hans stemme i dag, da må dere lytte til ham. Vær ikke harde og kalde som Israels folk var da de gjorde opprør.”

16 For who were the ones who heard and rebelled? Were they not all those Moses led out of Egypt?

16 Hvem var det som hørte Guds stemme og likevel gjorde opprør mot ham? Jo, det var de som sammen med Moses ble ledet ut av Egypt.

17 And with whom was God angry for forty years? Was it not with those who sinned, whose bodies fell in the wilderness?

17 Og hvem var det som Gud seinere ble sint på i 40 år? Jo, det var de samme menneskene. De syndet mot Gud og måtte derfor dø i ørkenen.

18 And to whom did He swear that they would never enter His rest? Was it not to those who disobeyed?

18 Og hvem tenkte Gud på da han til slutt sverget eden sin og sa:”De skal ikke få komme inn til hvileplassen der de kan få ro sammen med meg.” Jo, det var de samme menneskene. De nektet å tro på Gud.

19 So we see that it was because of their unbelief that they were unable to enter.

19 Vi ser altså at det var på grunn av sin troløshet disse menneskene ikke fikk komme inn til hvileplassen Gud hadde forberedt for dem.