Luke 20

1 One day as Jesus was teaching the people in the temple courts and proclaiming the gospel, the chief priests and scribes, together with the elders, came up to Him.

1 En dag da Jesus underviste folket på tempelplassen og talte til dem om det glade budskapet fra Gud, kom øversteprestene, de skriftlærde og folkets ledere bort til ham.

2 “Tell us,” they said, “by what authority are You doing these things, and who gave You this authority?”

2 De forlangte å få vite hvilken rett han hadde til å gjøre alt det han gjorde, og hvem som hadde gitt ham dette oppdraget.

3 “I will also ask you a question,” Jesus replied. “Tell Me:

3 ”Det skal jeg snart si dere”, sa Jesus,”dersom bare dere først svarer meg på et annet spørsmål.

4 John’s baptism—was it from heaven, or from men?”

4 Hva mener dere om dette: Var døperen Johannes sin dåp fra Gud eller ikke?”

5 They deliberated among themselves and said, “If we say, ‘From heaven,’ He will ask, ‘Why did you not believe him?’

5 De begynte straks å diskutere med hverandre og sa:”Dersom vi sier at det var på Guds befaling, da kommer han til å spørre hvorfor vi ikke trodde på ham.

6 But if we say, ‘From men,’ all the people will stone us, for they are convinced that John was a prophet.”

6 Men om vi sier at Gud ikke hadde sendt ham, da kommer folket til å steine oss. De er jo helt overbevist om at Johannes var en profet som bar fram Guds budskap.”

7 So they answered that they did not know where it was from.

7 Derfor svarte de til slutt:”Vi vet ikke.”

8 And Jesus replied, “Neither will I tell you by what authority I am doing these things.”

8 Da sa Jesus:”I så tilfelle sier heller ikke jeg hvem som har gitt meg i oppdrag å gjøre det jeg gjør.”

9 Then He proceeded to tell the people this parable: “A man planted a vineyard, rented it out to some tenants, and went away for a long time.

9 Jesus vendte seg til folket og fortalte et bilde for dem. Han sa:”En mann plantet en vingård og forpaktet den ut til noen som dyrket druer mens han selv reiste til utlandet og var borte i mange år.

10 At harvest time, he sent a servant to the tenants to collect his share of the fruit of the vineyard. But the tenants beat the servant and sent him away empty-handed.

10 Da tiden for å høste var inne, sendte han en av tjenerne sine til forpakterne for å hente den delen av avlingen som var hans. Men de overfalt tjeneren og sendte ham tomhendt tilbake.

11 So he sent another servant, but they beat him and treated him shamefully, sending him away empty-handed.

11 Eieren sendte da en annen tjener, det samme gjentok seg med ham. Han ble mishandlet, forulempet og ble sendt bort uten å ha fått noe.

12 Then he sent a third, but they wounded him and threw him out.

12 Også en tredje tjener ble sendt, men også ham skamslo de og jaget bort.

13 ‘What shall I do?’ asked the owner of the vineyard. ‘I will send my beloved son. Perhaps they will respect him.’

13 ’Hva skal jeg gjøre?’ sa eieren.’Jo, nå vet jeg det! Jeg sender min egen elskede sønn. Han må de vel ha respekt for.’

14 But when the tenants saw the son, they discussed it among themselves and said, ‘This is the heir. Let us kill him, and the inheritance will be ours.’

14 Men da forpakterne fikk se sønnen, sa de til hverandre:’Her kommer han som skal arve hele vingården. Kom så dreper vi ham og legger selv beslag på den!’

15 So they threw him out of the vineyard and killed him. What then will the owner of the vineyard do to them?

15 De dro sønnen ut av vingården og drepte ham.””Hva tror dere eieren gjør med disse forpakterne?” spurte Jesus.

16 He will come and kill those tenants and give the vineyard to others.” And when the people heard this, they said, “May such a thing never happen!”

16 ”Jo, han vil selv komme dit, og da henretter han de kriminelle bøllene og gir vingården til andre.” Da folket hørte dette, protesterte de høylytt:”Nei! Det kommer aldri til å skje!”

17 But Jesus looked directly at them and said, “Then what is the meaning of that which is written: ‘The stone the builders rejected has become the cornerstone’?

17 Men Jesus møtte blikket deres og sa:”Hva betyr det som står i Skriften:’Den steinen som ikke var brukbar for bygningsmennene, den har blitt til selve hjørnesteinen.’

18 Everyone who falls on this stone will be broken to pieces, but he on whom it falls will be crushed.”

18 Den som snubler på denne steinen, blir skadet, og den som denne steinen faller på, blir fullstendig knust.”

19 When the scribes and chief priests realized that Jesus had spoken this parable against them, they sought to arrest Him that very hour. But they were afraid of the people.

19 Øversteprestene og de skriftlærde ville arrestere Jesus direkte, etter som de forsto at det var dem han siktet til i sin fortelling, men de var redde for folket.

20 So they watched Him closely and sent spies who pretended to be sincere. They were hoping to catch Him in His words in order to hand Him over to the rule and authority of the governor.

20 Mens myndighetene holdt Jesus under oppsikt og ventet på sin anledning, sendte de noen menn som skulle late som om de var nøye med å følge Guds vilje, men i virkeligheten var de ute etter å ta Jesus for noe de kunne arrestere ham for. De ville etterpå overgi ham til de romerske myndighetene.

21 “Teacher,” they inquired, “we know that You speak and teach correctly. You show no partiality but teach the way of God in accordance with the truth.

21 ”Mester”, sa de til ham.”Vi vet hvor ærlig du er når du underviser. Du gir ikke etter for det andre mener og tenker, men sier rett ut det som er Guds vilje.

22 Is it lawful for us to pay taxes to Caesar or not?”

22 Fortell oss nå om det er rett eller galt å betale skatt til den romerske keiseren?”

23 But Jesus saw through their duplicity and said to them,

23 Jesus gjennomskuet den listige falskheten deres og sa:

24 “Show Me a denarius. Whose image and inscription are on it?” “Caesar’s,” they answered.

24 ”Vis meg en romersk mynt. Hvem sitt bilde er det på den, og hvem sin signatur står under?””Keiseren”, svarte de.

25 So Jesus told them, “Give to Caesar what is Caesar’s, and to God what is God’s.”

25 ”Da så”, sa han,”gi keiseren det som er hans. Men det som tilhører Gud, det skal dere gi til Gud.”

26 And they were unable to trap Him in His words before the people. And amazed at His answer, they fell silent.

26 De klarte altså ikke å sette ham fast for noe av det han sa mens folket hørte på. Tvert imot var de så overrasket over svarene hans, at de ble helt tause.

27 Then some of the Sadducees, who say there is no resurrection, came to question Him.

27 Noen saddukeere oppsøkte ham. Det er de som påstår at de døde ikke skal stå opp igjen, og derfor spurte de:

28 “Teacher,” they said, “Moses wrote for us that if a man’s brother dies and leaves a wife but no children, the man is to marry his brother’s widow and raise up offspring for him.

28 ”Mester, i Moseloven står det at om en mann dør barnløs, da skal broren hans gifte seg med enken og passe på at den døde får en sønn som kan gi ham etterkommere.

29 Now there were seven brothers. The first one married a wife but died childless.

29 Nå var det en familie med sju brødre. Den eldste giftet seg og døde barnløs.

30 Then the second

30 Da giftet bror nummer to seg med enken, men heller ikke han fikk noen barn.

31 and the third married the widow, and in the same way all seven died, leaving no children.

31 På samme måten gikk det med den tredje, og så fortsatte det til alle sju hadde vært gift med henne og var døde uten å etterlate seg noen barn.

32 And last of all, the woman died.

32 Til slutt døde også kvinnen.

33 So then, in the resurrection, whose wife will she be? For all seven were married to her.”

33 Hva skal skje med henne når de døde står opp igjen? Hvem sin kone blir hun da? Alle sju har jo vært gift med henne!”

34 Jesus answered, “The sons of this age marry and are given in marriage.

34–35 Jesus svarte saddukeerne:”Det er bare her på jorden at menn og kvinner gifter seg. De som er verdige til å være med i den kommende verden, etter at de har stått opp fra de døde, kommer ikke til å gifte seg.

35 But those who are considered worthy to share in the age to come and in the resurrection from the dead will neither marry nor be given in marriage.

36 In fact, they can no longer die, because they are like the angels. And since they are sons of the resurrection, they are sons of God.

36 De skal heller ikke dø, men blir som englene. De er Guds barn, for de har stått opp fra de døde til et nytt liv.

37 Even Moses demonstrates that the dead are raised, in the passage about the burning bush. For he calls the Lord ‘the God of Abraham, the God of Isaac, and the God of Jacob.’

37 At de døde står opp beviser Moses når han forteller om hvordan Gud viste seg for ham i den brennende tornebusken. Han kaller Gud for Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.

38 He is not the God of the dead, but of the living, for to Him all are alive.”

38 Gud er altså ikke en gud for døde, men for levende. Alle mennesker er levende for ham.”

39 Some of the scribes answered, “Teacher, You have spoken well!”

39 ”Det var bra svart, Mester”, sa noen av de skriftlærde som sto der.

40 And they did not dare to question Him any further.

40 Og nå våget ingen å stille flere spørsmål til ham.

41 Then Jesus declared, “How can it be said that the Christ is the Son of David?

41 Jesus spurte:”Hvordan kan dere påstå at Messias, den lovede kongen, er etterkommer av kong David?

42 For David himself says in the book of Psalms: ‘The Lord said to my Lord, “Sit at My right hand

42 David selv skrev jo i Salmenes bok:’Gud sa til min Herre: Kom og sitt på min høyre side for å regjere,

43 until I make Your enemies a footstool for Your feet.”’

43 til jeg har lagt dine fiender som en skammel under føttene dine.’

44 Thus David calls Him ‘Lord.’ So how can He be David’s son?”

44 Mener dere virkelig at David ville kalle en av sine etterkommere for Herre?”

45 In the hearing of all the people, Jesus said to His disciples,

45 Mens folket lyttet, vendte Jesus seg mot disiplene og sa:

46 “Beware of the scribes. They like to walk around in long robes, and they love the greetings in the marketplaces, the chief seats in the synagogues, and the places of honor at banquets.

46 ”Ta dere i vare for de skriftlærde, som elsker å gå omkring i lange kapper og gjerne vil bli hilst med respekt på torget. Ved gudstjenestene tar de plassene på fremste rekke, og de elsker å sitte på hedersplassene under festene.

47 They defraud widows of their houses, and for a show make lengthy prayers. These men will receive greater condemnation.”

47 I sin griskhet bedrar de hjelpeløse enker og tar alt de eier, mens de later som om de lever etter Guds vilje ved å be lange bønner når andre kan høre på. Derfor kommer Gud til å straffe dem desto hardere.”